Lite vet Hector Rivera at han har en dalmatiner oppkalt etter seg, der han sikkert sitter i en halvshabby rønne i East LA og slår sine 73 år gamle hender på en sliten bongotromme. 40 år tidligere overbeviste han sin venn og produsent, Eddie Davis, om å ta en titt og lytt på et band han hadde jobbet med som manager en stund. Hector mente at The Village Callers nå var klar for en platekontrakt, og selvfølgelig ble Eddie Davis overbevist av dette ekstremt energiske og joviale jazzlatincombobandet. Som han sa det selv: “They’re pop! They’re latin! They’re jazz! They’re rhythm & blues! They’re super funky soul! They’re anything you want them to be! THEY’RE IN!”
Og slik ble det da, at Eddie Davis ville ta med landsbykaukernes ekstreme energi over på plate, og den enkleste og greieste måten var selvsagt å spille inn en live-plate. Og som takk for at Hector Rivera fiksa The Village Callers opp med denne søte avtalen dedikerte de en sang for ham. For en ære å bli skrevet inn i historiebøkene av et slik band og plate! De hadde fått dedikerte en sang til meg anytime.
Da jeg i vår skaffet meg en hund måtte selvsagt navnet stamme fra mine røtter, nemlig 60-tallet. Gloria, Jude, Delilah, Molly, Renee, Elanor og Bridget kunne alle vært alternativer om jeg hadde skaffa meg ei tispe, men når det var en hannhund og siden sangen ligger så høyt på Skikkelig Bra Sanger-listen var det lite tvil. Målet er å få Hector til å bli helt toillått når han hører sangens første strofe - Heeeeeeeektååååååårrr!
Etter en fuktig kveld på How Is Annie’s labelkveld i går var det veldig enkelt å komme med en unnskyldning for å stable dages gjøremål i den stadig voksende to-do-bunken. En lett hodepine og en kropp som ikke vil samarbeide er slettes ingenting å spøke med, og selv om skittentøyskurven for lengst har gått over sine bredder og begynt sin invadering av mitt lille disponible areal, føltes det viktigere og riktigere og sette seg ned med platespilleren og en boks singler. Der fant jeg en grønn skatt av et band som tidligere het Shades of Blond (milde måne!), men som gjorde seg kjent som 49th Parallel.
Den 49. breddegraden deler Kanada og USA, og det kan virke som det er litt av begge sider i dette kuttet - det er i alle fall litt av hvert her! Til å begynne med har vi et godt, gammelt punkeriff, men det underliggende pianoet røper at her er det ikke de hardeste gutta på gata vi har med å gjøre. Og ganske riktig - plutselig eskalerer det hele ut i en surfeguttesque harmonirunk, med jinglebells, triangel og eksotiske gitarriff. Det er fristende å dra en parallel til The Zombies her, og spesielt plata Oddesy and Oracle. Den gjorde et inntrykk på verden i 68, og det er ikke så vanskelig å tenke seg til at den plata snurra ganske heftig hos kanadierene i 49th Parallel. “Now That I’m A Man” kom ut i 1969.
Det blir en litt treg start på denne bloggen, vi sliter litt med å finne steder hvor man kan laste opp lydfiler uten altfor mye pes. Jeg kan ikke snakke for TikiTerje, men det akademiske kvarter er ikke ukjent her i gården, og i blogsfæren tidsregning begynner vi vel å nærme oss 12 over nå. Men jeg lover - plutselig er klokka kvart over, og da starter timen!
Vel, den starter så vidt nå. Siden jeg er født rett inn i EDB-ens tidsalder, og ikke i skrivemaskinens tid, som min partner in crime, har jeg klart å få lagt ut en virkelig perle. Helt siden jeg hørte den for første gang har feedbacken etter den første basstrofa i Betty Harris’ Break In The Road sittet som en tinnitus i trommehinna mi. Det er ikke ofte man hører feedback på en studioinnspilling (kom gjerne med de om du vet av andre), og det sier litt om energinivået som må ha ligget i studioet til Sansu denne marsdagen i 1969. Dette var siste gang hun samarbeidet med produsent Allan Toussaint (best kjent for å ha produsert LabellesLady Marmalade), så det er kanskje han hun er så fryktelig sint på? Uansett er det fryktelig synd at dette var slutten - gudene vet hvor de kunne tatt det etter denne!
Og slik ble det da, at Eddie Davis ville ta med landsbykaukernes ekstreme energi over på plate, og den enkleste og greieste måten var selvsagt å spille inn en live-plate. Og som takk for at Hector Rivera fiksa The Village Callers opp med denne søte avtalen dedikerte de en sang for ham. For en ære å bli skrevet inn i historiebøkene av et slik band og plate! De hadde fått dedikerte en sang til meg anytime.
