Explorers Record Club

I serien om hvordan man gjør seg klar for en aften i sekstitallets ånd, har vi så langt behandlet temaene dansing og bekledning. Nå er turen kommet til kanskje det aller viktigste for å komme i den riktige retrospiriten, nemlig hvordan man tar seg ut i tilfelle godt forarbeid på dansegulvet gir uttelling, og man befinner seg i den pikante situasjon å ha med ukjente gjester hjem for samvær av det intime slaget. Det er en del som skiller dagens estetiske idealer på det intime plan, fra tiåret da den frie kjærligheten herjet som verst. Den kanskje mest åpenbare forskjellen er at moten med å rake av seg alt som minner om hårvekst rundt om på legemet, enda ikke var innført. Denne skikken som særlig er utbredt blant den feminine del av befolkningen (det inkluderer gutter så vel som jenter) har ført den kjønnlige leken inn i strengere rammer enn da man kunne være sexy med en jungel mellom beina. Hvis man kan skilte med en skikkelig bush, så signaliserer man er i pakt med naturen, og ergo langt mer dyrisk. Jeg har dessuten hørt en teori om at kjønnshårene virker som antenner som tar inn signal fra kosmos, og at man mister de kosmiske impulsene om man barberer dem av. Selv om det kanskje er litt kort varsel, så anbefaler jeg alle som er i manko på kjønnshår å gro så mye de kan fram til lørdagens ”Explorers record club” kveld på samfundet i Trondheim. Let it all hang out

Hva vil vel være mer naturlig å følge opp en post om dansing med hvordan man skal kle seg for anledningen?

Den første halvdelen av 60-tallet bodde jentene og kvinnene i kjoler uansett hva de gjorde. Skulle de i butikken å handle måtte kjolen på, skulle de lage mat så måtte de gå i kjole, samme om de skulle på skolen, jobb eller i kirken. Ja til og med når de skulle sove eller ta seg en svømmetur måtte de ha på seg en kjole. Forskjellen fra 50-tallet dog, var at nå var det lov med litt farger og frekke mønstre. Den søte kvinnen til høyre her kommer fra en Sears-katalog fra 1963, og altså ikke en nu-rave konsert i 2006.

Etter hvert som 60-tallet ble friere og mer eklektisk ble dette reflektert i klesveien, og mens de ordentlige pikene fortsatt kledde seg i kjoler og skjørt med fine snitt og hyggelig former, hyllet de modige jentene friheten med å kle seg i kombinasjer vi bare kan drømme om i dag. Endelig var det godtatt å gjøre som man ville, og dette resulterte vel i at man gjorde akkurat det - på godt og vondt. Nedenfor følger noen eksempler av kvinner som satte spor i hver sine retninger. Bonuspoeng og kirsebær i coctailglasset til de som klarer å fortelle hvem kvinnene nedenfor er. Gjettinger skjer i kommentarboksen!

Når det kommer til mennene på 60-tallet er det ikke så mye å si fram til 1965. For det var det litt som kvinnene, bare at her måtte man gå i dress. Det ryktes at til og med brannmenn og bilreperatører opptrådde i dress! Wild. Etterhvert ble det mer finesser på dette feltet også, og spesielt mod-kulturen var kjent for å kjøre de slickeste og feteste italienske dressene penger kunne kjøpe. Dette selve dressfenomenet ble tatt enda litt lengre ut av band som Paul Revere and the Raiders og Beatles (på Sergeant Pepper) som fant deg passende å gå rundt i napoleonsdresser eller gamle krigsuniformer. Etterhvert tok hippiene over motebildet, og de var så søte og naive. Som John Sebastian (i Lovin’ Spoonful) sa det på scenen i Woodstock (fillestein selvsagt); “I’ve been living in tents up in…. California, man. We’re a big crowd of people living in tents. And this lady, this wonderful lady, taught me how to tie dye, man!!!” Gutten hadde blitt hekta på batikk.

Her er noen av mine favoritter fra 60-tallet; de som vet hvem disse sharpies er vinner en kjeks med fetaost!

Til slutt får du en fashion report fra London’s King’s Road medio 60s!

Vi har akkurat skrudd klokka en time bakover, en bakstreversk metode som opprinnelig ble funnet opp for å spare på ved og lys. Dette fnyser vi av her i Explorers Record Club, skal man absolutt skru tiden tilbake må man gjøre det med nytteverdi og champagne, og det er nettopp det vi gjør 10. november i år. Da skrur vi tiden tilbake til 1967, og settingen er Samfundets egen gymsal; Selskapssiden. På scenen står de eksotiske og farlige jentene og guttene i bandet The Snakes, bak platespillerene står Explorers Record Club og langs veggene vil du finne søte frøkner og barske gutter som kurtiserer hverandre med frekke shakes, de hippeste ordene og de mest fargesprakende coctails. Det vil bli en ekstravagant retrospektiv, og det er ingenting vi ønsker mer enn at også du dukker opp, og for å få deg på det rette sporet har vi tenkt å lære deg opp litt i dagene mot den store kvelden. Hver dag framover tar vi opp et nytt tema fra 60-tallet, og hva er vel ikke mer naturlig enn å starte med litt inspirasjon til hvordan man bør røre føttene, skuldrene, hoftene, hendene, knærne, midjen og hodet - nå skal vi danse!

Jeg tenkte at jeg kunne introdusere dette temaet med en sang. Det finnes et hav av sanger som ble skrevet utelukkende for å spre en ny dans (Rufus Thomas - Do The Dog, Archie Bells and the Drells - Thighten Up, Bob & Earl - The Harlem Shuffles osv), men The Isley Brothers skrev i 1963 en sang omhandlet flere av disse. Jeg foretrekker Human Beinz’ versjon fra 1967, som det er virkelig umulig å sitte stille til (jeg kjenner faktisk at det rykker litt i hoften min her jeg sitter i en stol og bare fabler om denne sangen). I denne sangen nevnes flere av dansene som var av de virkelig store på 60-tallet; shing-a-ling, the skate, boogaloo og the philly. I stedet for å bare poste sangen direkte her tenkte jeg at det passet seg å vise den i sitt rette element; i en dansekonkurranse på programmet Teen Time (sangen kommer et halvt minutt ut i videoen (som for øvrig de som har sett filmen Hairspray vil kjenne seg igjen i)):

Jeg lover at sangen vil bli spilt 10. november, og da i mye bedre lydkvalitet! Som en kurositet kan det nevnes at ordet “no” nevnes over hundre ganger i løpet av de 2:16 sangen varer, noe som gjorde at den ble kåret til “The most negative song to hit the Top 40″.

Men tilbake til dansinga! Jeg nevnte jo at det var utallige type danser, og da mener jeg virkelig utallige (et anslag er 600 stykker; alle med hvert sitt navn som “the ebb’n'flow”, “el cable” og “the sissy strut”). Mye av æren for dette skal det tv-programmer som Ready Steady Go! og Hullabaloo ha, som hver uke i flere år presenterte et nytt move til hundretusenvis av britiske og amerikanske tenåringer. Nå begynner du sikkert å ane at uansett hva du vil etterligne eller uttrykke finnes det en dans for det, og viktigst av alt: hva enn du måtte føle for er lov! For å sette hoftene og leggene i sving gir jeg deg noen videoer for inspirasjon. Håper å se deg tilbake i morgen!

Se fra 08:30 for å lære en the stick shift fra The Archies: