Oioioi! Vanlegvis plar eg å grave nasen langt og lenger enn langt ned i norsk musikk eller i amerikansk populærmusikk frå den herlige æraen som vi hadde for nokre tiår sidan, men i dag; i dag! Då er det Asia som står for tur og eg skal rett og slett kun gje deg ei låt fordi den er så inn i helsike bra. Dagens mann, dagens perle, dagens godtepose kjem frå Korea og går under namnet Shin Jung Hyun. Denne mannen spelte for den amerikanske hær så tidleg som i 1957 og han imponerte såpass at han fekk spelt inn ein langspelar, ein Long Player. Men det var ikkje før seint på 60-talet at han verkeleg byrja å lage god musikk saman med The Men.
Etter en fuktig kveld på How Is Annie’s labelkveld i går var det veldig enkelt å komme med en unnskyldning for å stable dages gjøremål i den stadig voksende to-do-bunken. En lett hodepine og en kropp som ikke vil samarbeide er slettes ingenting å spøke med, og selv om skittentøyskurven for lengst har gått over sine bredder og begynt sin invadering av mitt lille disponible areal, føltes det viktigere og riktigere og sette seg ned med platespilleren og en boks singler. Der fant jeg en grønn skatt av et band som tidligere het Shades of Blond (milde måne!), men som gjorde seg kjent som 49th Parallel.
Den 49. breddegraden deler Kanada og USA, og det kan virke som det er litt av begge sider i dette kuttet - det er i alle fall litt av hvert her! Til å begynne med har vi et godt, gammelt punkeriff, men det underliggende pianoet røper at her er det ikke de hardeste gutta på gata vi har med å gjøre. Og ganske riktig - plutselig eskalerer det hele ut i en surfeguttesque harmonirunk, med jinglebells, triangel og eksotiske gitarriff. Det er fristende å dra en parallel til The Zombies her, og spesielt plata Oddesy and Oracle. Den gjorde et inntrykk på verden i 68, og det er ikke så vanskelig å tenke seg til at den plata snurra ganske heftig hos kanadierene i 49th Parallel. “Now That I’m A Man” kom ut i 1969.