Frå heile Explorers Record Club!
Denne julegåva frå oss kan du gjerne gi vidare til far og/eller mor, søster eller bror, bestemor, bestefar, naboen din, hunden din, fantasivenen din, osb. Bonus til den som klarer å finne den gøymde julesongen (artist og låttittel) i denne miksteipen!
Last ned heile sulamitten her.
Det er på høg tid med nok ein smeltedigel av musikk, dans og glede og MoniTore og Radio Luxemburg presenterer her ein fin liten sak med følgjande innhald:
Little Earl & the Sapphires - I Can’t Believe It
The Rivieras - California Sun
George Harrison - What Is Life
Herb Alpert & the Tijuana Brass Band - A Taste of Honey
Exciters - Tell Him
Jan & Dean - Surf City
The Beatniks - Gloria
Peppermint Rainbow - Will You Be Staying After Sunday
Johnnie Morisette - I’m Hungry
The Rolling Stones - Get Off Of My Cloud
Petula Clark - I Know a Place
The Sunday Group - Pink Grapes
The Beatles - Shout
The Dovells - YouCan’t Sit Down
The Cinders - Good Lovin’s So Hard to Find
Sam the Sham & the Pharaohs - Wolly Bully
The Chances - Get Out of My Life
Dillard & Clark - Rocky Top
Ein kan godt seie at dette blei ein temmeleg variert miks av mange forskjellege godbitar. Den startar trygt og godt her heime i Noreg med ein av dei aller beste mennene innan funk her til lands, nemleg Little Earl. At vaskeekte funk skulle kome frå ein vaskeekte nordmann er vel for godt til å vere sant og så sant som sagt, så er det vel akkurat slik det er. Earl Wilson forlet New York i 1964 til fordel for norske fjordarmar og Det Norske Teateret der han var hyra inn som dansar og skodespelar. Bandet The Sapphires var eigentleg eit namnlaust band som øvde på legendariske Club 7 i Oslo. Dei fekk gitt ut svimlande tre singlar (I Can’t Believe It kom i ‘66) samt at dei var backingband for Wenche Myhre på singelen Love A Go-Go før dei ga seg i 1968. Fleire av musikarane i The Sapphires gjekk vidare til Dream som vi truleg kjem tilbake til her i Explorers Record Club.
Turen går vidare til California sin kyst og surfebrettet leikar seg med tanken av ferske bølgetoppar under seg, men dette var derimot noko The Rivieras aldri fekk oppleve sjølv. Dei sette aldri fot i California verken før eller etter at dei fekk sin eine hit med California Sun i 1964. På coveret til California Sun er bandet avbilda saman med ein Buick Riviera og der kan ein tydeleg sjå nummerplatene som er frå staten Illinois, relativt langt unna solkysten av California. Neste mann ut er både både velkjend og kan seiast å ha hatt gleda av ein smule meir suksess enn The Rivieras nokon sinne fekk. George Harrison sitt soloalbum frå 1970, All Things Must Pass, er rekna for å vere det beste soloalbumet av ein Beatle og det med god grunn. Albumet spenner i frå rolege vakre låtar, lengre jamparti og perfeksjonert pop. Sistnemnde manifestert i fantastiske What Is Life.
A Taste of Honey er ei gamal poplåt frå 1960 skriven Bobby Scott and Ric Marlow. Den blei først kjend gjennom debutalbumet til the Beatles, Please Please Me, men blei kanskje endå meir kjend i 1965 når Herb Alpert & the Tijuana Brass Band gjorde sin versjon på albumet Whipped Cream & Other Delights. Over 6 millionar handla denne plata i si tid og kanskje det var mykje på grunn av coveret? (I tillegg til høg musikalsk kvalitet sjølvsagt.)
Jentegruppa The Exciters hadde fleire hitar på tidleg 60-tal og den første av dei, Tell Him, kom i 1962. Dusty Springfield har sagt at ho brukte Brenda Reid si stemme på denne låta som ein slags mal for korleis ho skulle bryte gjennom på det amerikanske markedet. The Exciters sto også for originalen av låta Do Wah Diddy Diddy, seinare udødelegjort av Manfred Mann i 1964. Jan & Dean (på biletet øvst) høyrest umiddelbart ut som The Beach Boys med sin surf beat og flotte vokalharmoniar, men det er verdt å merke seg at dei faktisk brukte vokalharmoniar allereie fem år før Beach Boys. På starten av 60-talet spelte Jan & Dean saman med The Beach Boys fleire gongar og såg kor populært det var med surf beat og tok denne sjangeren til seg. Surf City frå 1963 blei ein stor hit då den kom og i motsetning til The Rivieras, så er Jan & Dean så definitivt frå California, nærare bestem Los Angeles.
Det er enkelte songar som gjennom musikkhistoria har blitt covra i det vide og det breie slik at ein knapt nok kan halde styr på kven som laga låta og kven som har laga ein cover og ikkje. Gloria er for oss ein av desse og versjonar av denne låta har dukka opp blant så forskjellige artistar som Jimi Hendrix, Patti Smith, AC/DC, U2 og mange fleire (ein discoversjon ryktast det om mellom anna), men det var Van Morrison som skreiv denne låta i 1964 då han var med i gruppa Them. Den blei gitt ut som ei B-side og fekk berre middels bra mottaking i Storbritannia i forhold til kor stor denne songen har blitt i ettertid, men det var The Shadows of Knight som gjorde den kjend i USA og dermed resten av verda. Denne brasilianske versjonen frå The Beatniks i 1967 er ellevill og muligens ein av dei beste versjonane som finst.
All ære for at Peppermint Rainbow fekk platekontrakt hjå Decca Records går til Mama Cass Elliot etter at ho såg dei framføre ein The Mamas & the Papas-medley. Dei fekk ein kort tur innom kjendislivet etter at dei gav ut singelen Will You Be Staying After Sunday, men etter 32. plassen den fekk på Billboard fekk dei ikkje noko særleg meir ut av dette prosjektet og gav seg i 1970 etter å ha gitt ut eit album med same namn som singelen i ‘69. Johnnie Morrisette har vi ikkje så mykje å seie om sidan vi rett og slett veit frykteleg lite om han. Men teksta på songen viser iallfall at han har eit noko… Tja.. La oss kalle det utdatert kvinnesyn.
“Hey, waitress! Come over here please.
Do you have any bread, or any left over cheese?
‘Cause I’m hungry. I’m Hungry. Hungry.
Say, you can forget about spoons and the fancy plate.
Hurry up! ‘Cause I’ve got the stomach ache.
I’m hungry. No doubt. I’m hungry.
Say; I know I’m not your husband,
and I know I’m not your pa’.
But if you don’t get in that kitchen,
I’ll break your jaw,
’cause I’m hungry. I’m hungry.”
Vi hoppar lett over The Rolling Stones og like lett over The Beatles (sjølv om vi ikkje heilt har kome til dei, kronologisk sett) sidan eg reknar med at lesaren har høyrt ein del om dei før og dessutan har det meste blitt sagt, så vi skal ikkje seie det igjen. The Beatles er nok England si bestseljande gruppe gjennom tidene, men Petula Clark er den bestseljande kvinnelege soloartisten og også den artisten i heile verda som har vore lengst innom hitlister. Ho fekk sin første hit i 1954 med The Little Shoemaker og fekk seinast i 2005 sin hittil siste hit. (Denne hiten fekk ho i Belgia, så det er uvisst kva kaliber ho er av den dag i dag, men ein hit er no ein hit.) I Know A Place vart ein stor slager i 1965 og då hadde Clark allereie holdt på sidan 1949! Denne dama bør det altså stå respekt av sidan ho er ein av verdas lengstarbeidande musikarar og i tillegg hadde ho ei lang karriere som skodespelar.
The Sunday Group er nok ei California-gruppe som har snike seg med på denne miksteipen og serverer her ein flott liten instrumental med eit særskild lystig orgel. The Dovells sørgjer for at du ikkje kan la vere å gå til dansegolvet med ein fantastisk stomper utan sidestykke. Gruppa frå Philadelphia gjorde det stort med You Can’t Sit Down. Dei kunne også ha gjort det stort med Beatleslåtå She Loves You, men klarte aldri å få gitt den ut tidsnok. She Loves You blei nemlig ikkje ein hit med ein gong i USA og slik sett hadde The Dovells hatt god tid til å gjere det til sin eigen hit hadde dei vore raske nok. Dei var iallfall populære nok til å kunne ha gjennomført det.
Norman Petty er kanskje mest kjend for å ha vore produsent for Roy Orbison, Waylon Jennings og ikkje minst Buddy Holly i deira tidlege dagar, men i tillegg til å vere produsent for store artistar tok han også mindre artistar inn i studiovarmen sin. Det er kanskje nettopp derfor han var ein av dei få amerikanske produsentane som klarte å motstå ‘The British Invasion’ på 60-talet. Her har vi teke med to av dei mindre kjende artistane han jobba med, nemleg The Cinders og The Chances. Sistnemnde si låt Get Out of My Life har verkeleg vore til stor glede for oss i The Beat Boogaloo Brothers (MoniTore og Radio Luxemburg). Apropo The British Invasion, så var Wooly Bully den første amerikanske singelen som solgte meir enn 1 million kopiar etter at The British Invasion var i gang for fullt. Songen fekk forresten namnet sitt frå Sam the Sham sin katt, men den handlar om noko heilt anna, nemleg ynskjet om å bli ein god dansar og ikkje å vere streite. (”Let’s not be L-7,” syng han, og om du lagar ein L og eit 7-tal med hendene og set dei saman, så kanskje du tek samanhengen.)
Ingenting er betre enn å avslutte med ei countrylåt. Ingenting. Og omlag ingen greier det betre enn Dillard & Clark. Denne duoen fortener ein eigen post her i Explorers Record Club og vi seier med det at du lyt følgje med for å lære meir om Dillard & Clark. I mellomtida; nyt Rocky Top!
Jepp, da er jeg klar for å dele med dere der hjemme i de tusen hjem, resultatet av min skattejakt i eget arkiv. Etter en strabasiøs og farefull ferd inn i det aller dypeste av det mystiske platearkivet, har jeg vendt tilbake med noen godbiter som burde gjøre lykke på dansegulvet. Det har også vært et poeng med en viss sjangerspredning. Etter nitidig graving, lytting, reiser inn i musikkens forunderlige univers, og ikke minst dyp filosofering over rytmisk bevegelses betydning for den nye verdensorden, er dette altså låtene jeg endte opp med. God fornøyelse.
Last ned til din EDB maskin via cyberspace
Magic record – the nu tornados
Fin tittel. Fin sang. Ellers er det ikke så mye informasjon jeg har funnet om verken bandet eller låta. Men jeg er glad for denne mysterieplata finnes i mitt arkiv.
Soft skies, no lies – Strawberry alarm clock
En ekte jordbærvekkerklokke!
Denne er fra Strawberrys andre album “Wake up…it`s to morrow”. En plate som er skikkelig harmonisert og trippy. En skikkelig bra kombinasjon av psykedeliske elementer og gode poplåter. Hvorvidt Strawberry alarm clock er et band som ikke har fått den plassen det har fortjent i musikkhistorien, sammen med Love, Doors og Jefferson Airplane, er et spørsmål det hersker stor uenighet om. At bandet er mye mer enn et one hit wonder (hiten er Incense and peppermints, som fikk en liten renessanse etter Austin Powers filmene) er i hvert fall denne låta, Soft skies, no lies, et bevis for.
Jumping Jack Flash – Ananda Shankar
”His name is Ananda. He`s a young man with a sitar and a dream and his name means peace and joy” Dette står det å lese på omslaget til unge herr Anandas plate, og jeg synes det beskriver mye av den naive spirituelle tonen som hersket rundt møtet mellom østlig og vestlig musikk for noen tiår siden. Men det er herlig å henfalle til naiv åndelighet. Når jeg lukker øynene å hører denne låta ser jeg for meg å rase gjennom det indiske landskapet i en gammel folkevogn, og alt er bare peace, joy og sitar.
Chris Montez - Call Me
Denne låta er vel hva man kan kalle en standard låt. Den finnes i hvert fall på spillelista til en god del artister. Etter en liten googlerunde fant jeg ut at Petrula Clark hadde den i 65, mens Montez sin versjon er fra 66. Uansett så hørte jeg låta første gangen på en plate med noe japansk bossa nova greier og falt pladask for den innsmigrende, litt melankolske, men allikevel ikke triste melodien. Det er egentlig en litt sånn gla trist låt. Morsomt å vite er at Montez hadde Beatles som oppvarmere da han spilte i England i 63. Også må det vel nevnes at det er den ikke helt ukjente Herb Alpert som har skrevet Call Me.
Ola and the Janglers – La La La
Ola er skikkelig tøff i trynet på denne mod-stomperen. Jeg føler at denne låta er med røffer til denne miksen litt. Man vil jo ikke ha det for polert heller. Samtidig er Ola sin røffhet veldig kalkulert. Man kan nesten få det inntrykket at han prøver å være litt tøffere enn han egentlig er. Men vi må ikke dømme han for det, han var jo en kjekk gutt Ola. Ola og Janglerne hadde forresten en hit med Chris Montez sin Lets Dance. Montez er jo også med på denne miksen, og det kan stå som et utmerket eksempel hvordan verden er et lite sted og alt er vevd inn i hverandre på det mest intrikate vis.
Jair rodrigues – Coisas do mundo, minah nega
Denne var på en plate jeg kjøpte på impuls fra Brasil på ebay uten å vite noe særlig om den annet enn det trolig var snakk om noe sekstitalls latinomusikk. Det viste seg å være et meget godt kjøp. Plata er spekket av godbiter. Det er imidlertid ikke særlig mye jeg vet om herr. Rodrigues. Å søke ham opp på nettet fører til bare treff på spansk eller portugisisk, de få engelske treffene er ikke mye å bli klok på. Men jeg går med en drøm om å reise til Brasil, og da kan jeg sikkert finne ut noe mer om både Rodrigues og andre. Så inntil da må vi bare si at Explorers Record Club kommer tilbake med mer.
Gerry and the pacemakers – Skinny Minnie
Det startet så bra med tre strake hits for Gerry og gutta. De var hakk i hæl på Beatles, men så glapp det. På Wikipedia står det å lese:
By late 1965, their popularity was rapidly declining on both sides of the Atlantic. They lacked both the innovations of the Beatles and the rawer musical and visual edge of some of the other British Invasion groups, and they soon seemed un-hip. They disbanded in October 1966, with much of their latter recorded material never released in the UK.
Un –hip?! Jeg synes Gerry er hip så det holder. Man trenger ikke danse i transe med batikk for å være hip. Dette er en erkjennelse verden har kommet fram til nå, men dessverre for Gerry var situasjonen en annen i annen halvdel av sekstitallet.
Nicola Conte – A time for spring
For å understreke hvor fin fin Nicola Contes dobble album Other Directions er så tyr jeg til et klassisk anmelder grep. Hvis du bare skal kjøpe en lounge, latin, cool, jet set jazz skive i år, så kjøp denne. Plata kunne godt vært utgitt i the swinging sixties, men Conte er en kontemporær artist og skiva kom i 2004. Conte var en av de viktigste artistene under electro-caffe-latte-jazz bølgen rundt 2000. Da slapp han skiva Bossa per due som bare består av samplet musikk. Men han kan spille på ordentlig også, og det gjør han til gangs her.
For å starte denne bloggen med et pang introduserer vi (presentert av Dandy Longlegs denne gang) en forrykende fersk mixtape, med det beste av det meste. Lørdag 1. september spiller vi disse, med flere, på Selskapssiden i Trondheim.
Mustafa Özkent Ve Orkestrasi - Dolana Dolana
The Valentinos - Sweeter Than The Day Before
Orchestra Harlow - Freak Off
Sound In Light - Free Your Mind
West Coast Pop Art Experimental Band - Smell Of Incense
The Remains - Why Do I Cry
Orchestra Baobab - Souleymane
The Left Banke - I Haven’t Got The Nerve
Ernie Watts & Richard ‘Groove’ Holmes
The Monkees - (Theme From) The Monkees
Harold Johnson Sextet - Sorry ‘Bout That
The Tammys - Egyptian Shumba
Young Holt Trio - Ain’t There Something Money Can’t Buy
En tyrkisk godbit først, med MUSTAFA ÖZKENT VE ORKESTRASI - Dolana Dolana. Jeg har ikke lyktes i å finne orginalutgivelsen til denne låten, ei heller noen informasjon, bortsett fra samleren på Bosporous Bridges (denne er for så vidt vanskelig nok å få tak i, da den bare ble presset opp i 500 eks for et par år siden). Det jeg kan si med sikkerhet er at her har en tyrker lyktes med en beat så tung som et bergensk nedbørsglass.
THE VALENTINOS står for orginaltrykket som Jackson-familien senere kopierte; en far som bestemmer seg for at sine sønner skal lykkes innenfor musikken, og den minste av de alle kommer aller lengst, nemlig en viss Bobby Womack (bedre kjent som mannen bak den pictoresque tittelsangen til filmen Across The 110th Street). Sangen som her presenteres, Sweeter Than The Day Before ser jeg på som en av de definitive høydepunkt innen Northern Soul. Den kom også ut da musikken var som aller best, i de tider da 1966 ble til 1967.
ORCHESTRA HARLOW’s Freak Off er et annet høydepunkt innen en annen sjanger; boogaloo, bugalu, NY- latin-garage-jazz, eller hva du nå skulle ønske å kalle det. Larry Harlow (orkesterlederen) høres kanskje mer ut som et jødisk navn enn en eksotisk, solbrun, kvinnebefengt, latinsk narkokonge, og det har du helt rett i! Larry ble født i NYC, og etter å ha blitt trent i jazz tok han interessen for latinsk musikk på alvor, og flyttet til Cuba. Her startet han etter en stund orkesteret, og ble i 66 signet som en av de første til det velrenomerte og viktigste latinske plateselskapet, nemlig Fania Records. I 67 kom El Exigente, som blant annet inneholdt denne hitten.
Now Again Records er datterselskapet til Stones Throw (hjemmet til Quasimoto, Madlib, Aloe Blacc etc), som konsentrerer seg om å gi ut hypersjeldne funk og soul-sjutommere på nytt, ga nylig ut samleren Now-Again Re:Sounds. En samler hvor forskjellige DJs og hip hop folk har remixet gamle hits. Kanadiske SOUND IN LIGHT har remixet Free Your Mind, som jeg vet alt for lite om (kommer tilbake til denne), men som ble en så instant hit i ørene mine at syvtommerpakken måtte bestilles sporenstreks. En perle!
Neste sang ble jeg først introdusert av psykedeliabandet Southwest F.O.B., da jeg tilfeldigvis slang den med fra en av mine faste kjøpere på eBay. Fant raskt ut at det var en halvlaber cover av noe som var ment å være bedre, og fant veien til WEST COAST POP ART EXPERIMENTAL BAND, et band som var ment å være en versjon av det Andy Warhol og Velvet Underground var på østkysten. På vest var det en litt aldrende Bob Markley som styrte gruppen med en desillusjonert jernhånd…
THE REMAINS var det andre bandet (etter Electric Prunes) som virkelig ga meg interesse for 60-talls garage og beat, etter å ha funnet den fantastiske sangen Don’t Look Back (en sang jeg er overbevist om at Moneybrother hørte på når han skrev sangen Don’t Stop, fra den glimrende plata Blood Panic, som bør være i enhver sorgenfrie platesamling) på den legendariske og sjangerbeskrivende samleren Nuggets 1. Denne versjonen av Why Do I Cry er en helenergisk liveversjon fra en fransk best of plate, men er opprinnelig å finne på deres første og eneste fullengder, med samme navn som bandet.
Min søster introduserte meg i vinter for senegalske ORCHESTRA BAOBAB, og jeg husker med fryd hvordan vi ikke klarte å pumpe takten med hodet til Ndeleng Ndeleng. Sangen på denne miksen er Souleymane, en liten roligere, men akk så hyggelig tune. I tillegg er dette en liveversjon fra klubben Baobab Club fra begynnelsen av 70-tallet, nylig utgitt for første gang!
THE LEFT BANKE var egentlig et fløtepuspopband, med én hit (Walk Away Renee, som kan minne litt om The Hollies på balladepiller) og et drøss av ganske ordinære popsanger. For all del, de var veldig flinke, og mange av sangene står seg til kosebruk, men b-siden på singelen er noe heeelt annet! I Haven’t Got The Nerve er en eksplosjon i frenetiske cembalosynthrytmer og frekke tekster.
Når vi snakker om synth, så kan vi godt hoppe over på orgel og RICHARD ‘GROOVE’ HOLMES! Her snakker vi en mann som kunne spille den skjøreste bluesen den ene dagen, og dagen etterpå dukke opp på et sett og spille deg inn i natta med den latinske klassikeren Evil Ways. Plata den kommer fra, Come Together, ble spilt inn på to dager, med den da unge (22 år?) saxofonisten Ernie Watts (som kunne spille like godt på tverrfløyta, som enhver respektabel saxmann vel må).
THE MONKEES trenger vel ingen nærmere presentasjon. Etter å ha fått hendene mine på et promoklipp fra deres egen tid kunne jeg ikke dy meg med å lage et lite statement (æ lik dæm læl, sjø).
Den neste vet jeg lite om foreløpig, bortsett fra at HAROLD JOHNSON orginalt var en gospelmann og spilte etterhvert inn plater i Ramsey Lewis-land (musikalsk sett). Jeg vet også at Sorry ‘Bout That er fryktelig groovy!
THE TAMMYS var backupgruppa til Lou Christie, men var virkelig noe for seg selv. De hadde en atittude som minner litt om The Shangri-Las, men som man kan høre på Egyptian Shumba var de spinna gærne. Det sies at de hadde nådd toppen hadde de blitt gidd ut et år etterpå (1965) og med samme promotion som Shangris, men noe sier meg at disse jentene hørtes hakket for sinnsyk ut. Selv om jeg vet at denne ble utgitt på singel virker den totalt umulig å få tak i! Ikke en gang på Popsike finnes det spor av den.
Det heter seg vel at man alltid skal avslutte med en liten moralpreken - og det gir YOUNG HOLT TRIO oss med visdommen Ain’t There Something Money Can’t Buy. Møt opp på Selskapssiden førstkommende lørdag, så skal du høre sangen på nytt og kanskje litt mer om bandet. Velbekomme!