Explorers Record Club

Hva vil vel være mer naturlig å følge opp en post om dansing med hvordan man skal kle seg for anledningen?

Den første halvdelen av 60-tallet bodde jentene og kvinnene i kjoler uansett hva de gjorde. Skulle de i butikken å handle måtte kjolen på, skulle de lage mat så måtte de gå i kjole, samme om de skulle på skolen, jobb eller i kirken. Ja til og med når de skulle sove eller ta seg en svømmetur måtte de ha på seg en kjole. Forskjellen fra 50-tallet dog, var at nå var det lov med litt farger og frekke mønstre. Den søte kvinnen til høyre her kommer fra en Sears-katalog fra 1963, og altså ikke en nu-rave konsert i 2006.

Etter hvert som 60-tallet ble friere og mer eklektisk ble dette reflektert i klesveien, og mens de ordentlige pikene fortsatt kledde seg i kjoler og skjørt med fine snitt og hyggelig former, hyllet de modige jentene friheten med å kle seg i kombinasjer vi bare kan drømme om i dag. Endelig var det godtatt å gjøre som man ville, og dette resulterte vel i at man gjorde akkurat det - på godt og vondt. Nedenfor følger noen eksempler av kvinner som satte spor i hver sine retninger. Bonuspoeng og kirsebær i coctailglasset til de som klarer å fortelle hvem kvinnene nedenfor er. Gjettinger skjer i kommentarboksen!

Når det kommer til mennene på 60-tallet er det ikke så mye å si fram til 1965. For det var det litt som kvinnene, bare at her måtte man gå i dress. Det ryktes at til og med brannmenn og bilreperatører opptrådde i dress! Wild. Etterhvert ble det mer finesser på dette feltet også, og spesielt mod-kulturen var kjent for å kjøre de slickeste og feteste italienske dressene penger kunne kjøpe. Dette selve dressfenomenet ble tatt enda litt lengre ut av band som Paul Revere and the Raiders og Beatles (på Sergeant Pepper) som fant deg passende å gå rundt i napoleonsdresser eller gamle krigsuniformer. Etterhvert tok hippiene over motebildet, og de var så søte og naive. Som John Sebastian (i Lovin’ Spoonful) sa det på scenen i Woodstock (fillestein selvsagt); “I’ve been living in tents up in…. California, man. We’re a big crowd of people living in tents. And this lady, this wonderful lady, taught me how to tie dye, man!!!” Gutten hadde blitt hekta på batikk.

Her er noen av mine favoritter fra 60-tallet; de som vet hvem disse sharpies er vinner en kjeks med fetaost!

Til slutt får du en fashion report fra London’s King’s Road medio 60s!

Vi har akkurat skrudd klokka en time bakover, en bakstreversk metode som opprinnelig ble funnet opp for å spare på ved og lys. Dette fnyser vi av her i Explorers Record Club, skal man absolutt skru tiden tilbake må man gjøre det med nytteverdi og champagne, og det er nettopp det vi gjør 10. november i år. Da skrur vi tiden tilbake til 1967, og settingen er Samfundets egen gymsal; Selskapssiden. På scenen står de eksotiske og farlige jentene og guttene i bandet The Snakes, bak platespillerene står Explorers Record Club og langs veggene vil du finne søte frøkner og barske gutter som kurtiserer hverandre med frekke shakes, de hippeste ordene og de mest fargesprakende coctails. Det vil bli en ekstravagant retrospektiv, og det er ingenting vi ønsker mer enn at også du dukker opp, og for å få deg på det rette sporet har vi tenkt å lære deg opp litt i dagene mot den store kvelden. Hver dag framover tar vi opp et nytt tema fra 60-tallet, og hva er vel ikke mer naturlig enn å starte med litt inspirasjon til hvordan man bør røre føttene, skuldrene, hoftene, hendene, knærne, midjen og hodet - nå skal vi danse!

Jeg tenkte at jeg kunne introdusere dette temaet med en sang. Det finnes et hav av sanger som ble skrevet utelukkende for å spre en ny dans (Rufus Thomas - Do The Dog, Archie Bells and the Drells - Thighten Up, Bob & Earl - The Harlem Shuffles osv), men The Isley Brothers skrev i 1963 en sang omhandlet flere av disse. Jeg foretrekker Human Beinz’ versjon fra 1967, som det er virkelig umulig å sitte stille til (jeg kjenner faktisk at det rykker litt i hoften min her jeg sitter i en stol og bare fabler om denne sangen). I denne sangen nevnes flere av dansene som var av de virkelig store på 60-tallet; shing-a-ling, the skate, boogaloo og the philly. I stedet for å bare poste sangen direkte her tenkte jeg at det passet seg å vise den i sitt rette element; i en dansekonkurranse på programmet Teen Time (sangen kommer et halvt minutt ut i videoen (som for øvrig de som har sett filmen Hairspray vil kjenne seg igjen i)):

Jeg lover at sangen vil bli spilt 10. november, og da i mye bedre lydkvalitet! Som en kurositet kan det nevnes at ordet “no” nevnes over hundre ganger i løpet av de 2:16 sangen varer, noe som gjorde at den ble kåret til “The most negative song to hit the Top 40″.

Men tilbake til dansinga! Jeg nevnte jo at det var utallige type danser, og da mener jeg virkelig utallige (et anslag er 600 stykker; alle med hvert sitt navn som “the ebb’n'flow”, “el cable” og “the sissy strut”). Mye av æren for dette skal det tv-programmer som Ready Steady Go! og Hullabaloo ha, som hver uke i flere år presenterte et nytt move til hundretusenvis av britiske og amerikanske tenåringer. Nå begynner du sikkert å ane at uansett hva du vil etterligne eller uttrykke finnes det en dans for det, og viktigst av alt: hva enn du måtte føle for er lov! For å sette hoftene og leggene i sving gir jeg deg noen videoer for inspirasjon. Håper å se deg tilbake i morgen!

Se fra 08:30 for å lære en the stick shift fra The Archies:

Herb Albert & The Tjiuana Brass - Bittersweet Samba.

Da har også jeg gjort min entré i den fabelaktige radioverdenen. Litt startproblemer må man regne med, så om man klarer å se forbi vifta på Mac’en og min uendelige mumling (sa jeg virkelig influensa?) kan det være et og annen matnyttig informasjon å hente ut om Yusef Lateef og Detroit.

Last ned Yusef Lateef - Bishop School med babling.
Last ned Yusef Lateef - Bishop School uten babling.

Last ned her

Jeg blir ikke helt ferdig med Ananda Shankar. Jeg hadde ham med på en mikstape nettopp, men jeg føler for å si noen ord til om denne sitarkaren. En viktig grunn til det er at jeg har skaffet meg en ny plate med ham, og jeg må nevne at den var ikke billig. For å være helt ærlig så har jeg ikke for vane å kjøpe plater i det prisskiktet som gjør nudler til en bærebjelke i kostholdet. Vel, så ille var det kanskje ikke, men nærmere 80 dollar har jeg aldri betalt for en skive før. En årsak til at denne plate er dyr vil jeg tre er at låta streets of calcutta er her. Den har vært på mange samlere for indisk musikk, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Mange har sikkert hørt den, og de har ikke vont av å høre den på nytt. De som er så heldige å ikke ha hørt den har en opplevelse til gode. Her er den i alle fall. Drop out with a huuuummmm…

Det er lørdag kveld, du følger dresskoden til punkt og prikke, og du har sett deg ut din perfekte make - men hvordan få maken til å forstå at du er mer enn fin parfyme? Jo, du tar det eldste trikset i boka. Louie, Louie-trikset! Sangen som det er dokumentert mer enn 1600 versjoner av, sangen som Washington state prøvde å gjøre til sin Offical State Song (den endte opp som Offical State Rock Song), sangen som FBI krevde forbud mot på grunn av at du kunne høre The Kingsmen si ordet “fuck” om du spilte singelen deres på 33rpm, sangen som du har hørt en fantasilliard ganger, men fremdeles liker.

Men tilbake til lørdagskvelden. Du har oppdaget maken din, og spør Dandy Longlegs til råds. Dandy smekker en skive under armen din, som du setter på. De første orgeltonene er ikke til å misforstå - festen som akkurat har begynt blir sendt i taket i rakettfart! Din utkårede blir ellevill, og tar dansegulvet med storm, mens det blir sendt hete blikk i din retning. “For en partystarter”, tenker maken, “der har vi virkelig en person som vet å trykke på de rette knappene!”.

Du gjorde suksess med The Kingsmen, og du ble overøst av potensielle honningbærere som krevde telefonnummer, leppekontakt og besudling - men dette er ikke interessant for deg - du er på jakt, du har et bytte som skal fortæres! I dét du går til bartenderen (for anledningen Ronny Rivera som mikser deg en P2) ser du maken din kle på seg sine ytterklæder - den utkårede skal forlate festen, som begynner å miste sitt momentum. Du løper sporenstreks til din venn i nøden, “hva nå, Dandy?”. “Her, ta denne!”. Du løper bort til platespilleren og kaster plata som ligger på, et eller annet av Creedence Clearwater Revival, ut gjennom vinduet og setter ny kretsmesterskap i diskoskast. Du slenger på West Coast Pop Art Experimental Bands versjon av Louie Louie, og i det de første pianorytmene vrenges ut av Tandberghøytalerene snur hele festen mot seg - HVA I HELVETE ER DETTE? Du trenger ikke å svare, før WCPAEB svarer med sine frekke gitarriff og harde beat. Festen er din igjen.

Maken din snur i døra, snur seg mot deg, scenen forvandles til en blomstereng, hvor bare du og maken løper mot hverandre — maken med blomster i håret, du med luftgitar i hendene. “Søren klype for en fantastisk versjon”, hvisker den utkårede i øret ditt. “Jeg kjenner deg godt, min blomst”, svarer du tilbake. Før du vet av ordet av det forteller maken “om jeg er din blomst, kan du være min bie, og jeg trenger å befruktes”. Dere finner dere et rom, og gjør det som gjøres skal. For å avslutte med stil, og for å legge inn gode aksjer for fremtiden, bestemmer du deg for at du også må vise din myke side. I skjul klarer du å sende en tekstmelding til din guru med de lange bena, hvor du spør hvordan du best viser deg som en sann Tom Jones. “Se i nattbordsskuffen” får du tilbake. Der har Dandy Longlegs kommet deg i forkjøpet og lagt igjen en bærbar platespiller og et eksemplar av Julie Londons versjon av kveldens suksess. Nå er det ingen vei tilbake for maken din, som eksploderer i ekstatiske spasmer i samme øyeblikk som fløytisten til Julie London gjør sitt beste for å ta denne cheesy listeningversjonen under dynen. Du har gjort suksess!

Last ned Kingsmens versjon.
Last ned West Coast Pop Art Experimental Bands versjon.
Last ned Julie Londons versjon.

Jepp, da er jeg klar for å dele med dere der hjemme i de tusen hjem, resultatet av min skattejakt i eget arkiv. Etter en strabasiøs og farefull ferd inn i det aller dypeste av det mystiske platearkivet, har jeg vendt tilbake med noen godbiter som burde gjøre lykke på dansegulvet. Det har også vært et poeng med en viss sjangerspredning. Etter nitidig graving, lytting, reiser inn i musikkens forunderlige univers, og ikke minst dyp filosofering over rytmisk bevegelses betydning for den nye verdensorden, er dette altså låtene jeg endte opp med. God fornøyelse.

Last ned til din EDB maskin via cyberspace

Magic record – the nu tornados

Fin tittel. Fin sang. Ellers er det ikke så mye informasjon jeg har funnet om verken bandet eller låta. Men jeg er glad for denne mysterieplata finnes i mitt arkiv.

Soft skies, no lies – Strawberry alarm clock

En ekte jordbærvekkerklokke!

Denne er fra Strawberrys andre album “Wake up…it`s to morrow”. En plate som er skikkelig harmonisert og trippy. En skikkelig bra kombinasjon av psykedeliske elementer og gode poplåter. Hvorvidt Strawberry alarm clock er et band som ikke har fått den plassen det har fortjent i musikkhistorien, sammen med Love, Doors og Jefferson Airplane, er et spørsmål det hersker stor uenighet om. At bandet er mye mer enn et one hit wonder (hiten er Incense and peppermints, som fikk en liten renessanse etter Austin Powers filmene) er i hvert fall denne låta, Soft skies, no lies, et bevis for.

Jumping Jack Flash – Ananda Shankar

”His name is Ananda. He`s a young man with a sitar and a dream and his name means peace and joy” Dette står det å lese på omslaget til unge herr Anandas plate, og jeg synes det beskriver mye av den naive spirituelle tonen som hersket rundt møtet mellom østlig og vestlig musikk for noen tiår siden. Men det er herlig å henfalle til naiv åndelighet. Når jeg lukker øynene å hører denne låta ser jeg for meg å rase gjennom det indiske landskapet i en gammel folkevogn, og alt er bare peace, joy og sitar.

Chris Montez - Call Me

Denne låta er vel hva man kan kalle en standard låt. Den finnes i hvert fall på spillelista til en god del artister. Etter en liten googlerunde fant jeg ut at Petrula Clark hadde den i 65, mens Montez sin versjon er fra 66. Uansett så hørte jeg låta første gangen på en plate med noe japansk bossa nova greier og falt pladask for den innsmigrende, litt melankolske, men allikevel ikke triste melodien. Det er egentlig en litt sånn gla trist låt. Morsomt å vite er at Montez hadde Beatles som oppvarmere da han spilte i England i 63. Også må det vel nevnes at det er den ikke helt ukjente Herb Alpert som har skrevet Call Me.

Ola and the Janglers – La La La

Ola er skikkelig tøff i trynet på denne mod-stomperen. Jeg føler at denne låta er med røffer til denne miksen litt. Man vil jo ikke ha det for polert heller. Samtidig er Ola sin røffhet veldig kalkulert. Man kan nesten få det inntrykket at han prøver å være litt tøffere enn han egentlig er. Men vi må ikke dømme han for det, han var jo en kjekk gutt Ola. Ola og Janglerne hadde forresten en hit med Chris Montez sin Lets Dance. Montez er jo også med på denne miksen, og det kan stå som et utmerket eksempel hvordan verden er et lite sted og alt er vevd inn i hverandre på det mest intrikate vis.

Jair rodrigues – Coisas do mundo, minah nega

Denne var på en plate jeg kjøpte på impuls fra Brasil på ebay uten å vite noe særlig om den annet enn det trolig var snakk om noe sekstitalls latinomusikk. Det viste seg å være et meget godt kjøp. Plata er spekket av godbiter. Det er imidlertid ikke særlig mye jeg vet om herr. Rodrigues. Å søke ham opp på nettet fører til bare treff på spansk eller portugisisk, de få engelske treffene er ikke mye å bli klok på. Men jeg går med en drøm om å reise til Brasil, og da kan jeg sikkert finne ut noe mer om både Rodrigues og andre. Så inntil da må vi bare si at Explorers Record Club kommer tilbake med mer.

Gerry and the pacemakers – Skinny Minnie

Det startet så bra med tre strake hits for Gerry og gutta. De var hakk i hæl på Beatles, men så glapp det. På Wikipedia står det å lese:

By late 1965, their popularity was rapidly declining on both sides of the Atlantic. They lacked both the innovations of the Beatles and the rawer musical and visual edge of some of the other British Invasion groups, and they soon seemed un-hip. They disbanded in October 1966, with much of their latter recorded material never released in the UK.

Un –hip?! Jeg synes Gerry er hip så det holder. Man trenger ikke danse i transe med batikk for å være hip. Dette er en erkjennelse verden har kommet fram til nå, men dessverre for Gerry var situasjonen en annen i annen halvdel av sekstitallet.

Nicola Conte – A time for spring

For å understreke hvor fin fin Nicola Contes dobble album Other Directions er så tyr jeg til et klassisk anmelder grep. Hvis du bare skal kjøpe en lounge, latin, cool, jet set jazz skive i år, så kjøp denne. Plata kunne godt vært utgitt i the swinging sixties, men Conte er en kontemporær artist og skiva kom i 2004. Conte var en av de viktigste artistene under electro-caffe-latte-jazz bølgen rundt 2000. Da slapp han skiva Bossa per due som bare består av samplet musikk. Men han kan spille på ordentlig også, og det gjør han til gangs her.

Lite vet Hector Rivera at han har en dalmatiner oppkalt etter seg, der han sikkert sitter i en halvshabby rønne i East LA og slår sine 73 år gamle hender på en sliten bongotromme. 40 år tidligere overbeviste han sin venn og produsent, Eddie Davis, om å ta en titt og lytt på et band han hadde jobbet med som manager en stund. Hector mente at The Village Callers nå var klar for en platekontrakt, og selvfølgelig ble Eddie Davis overbevist av dette ekstremt energiske og joviale jazzlatincombobandet. Som han sa det selv: “They’re pop! They’re latin! They’re jazz! They’re rhythm & blues! They’re super funky soul! They’re anything you want them to be! THEY’RE IN!”

Og slik ble det da, at Eddie Davis ville ta med landsbykaukernes ekstreme energi over på plate, og den enkleste og greieste måten var selvsagt å spille inn en live-plate. Og som takk for at Hector Rivera fiksa The Village Callers opp med denne søte avtalen dedikerte de en sang for ham. For en ære å bli skrevet inn i historiebøkene av et slik band og plate! De hadde fått dedikerte en sang til meg anytime.

Da jeg i vår skaffet meg en hund måtte selvsagt navnet stamme fra mine røtter, nemlig 60-tallet. Gloria, Jude, Delilah, Molly, Renee, Elanor og Bridget kunne alle vært alternativer om jeg hadde skaffa meg ei tispe, men når det var en hannhund og siden sangen ligger så høyt på Skikkelig Bra Sanger-listen var det lite tvil. Målet er å få Hector til å bli helt toillått når han hører sangens første strofe - Heeeeeeeektååååååårrr!

Last ned Village Callers - Hector