God kveld i stua godtfolk. Exploreres Radio sender nå et opptak med Ronny Rivera aka Tiki Terje aka Waikiki Vegard fra en opptreden i the explorers record club. Det er meget mulig at Ronny aka etc vil opptre også senere, og det er i den forbindelse fritt fram for alle å komme med ønsker om låter som dette virtuose orgel fantomet skal framføre. Bare legg inn en melding på komentarplass, og kanskje blir det nettopp din yndlingssang du får oppleve med autokomp fra Technics overlegne hjemmeorgelteknologi.
Explorers record club tok med seg lydopptakeren på bar og dette er resultatet. Stort sett tjas og vas, men vi fikk smakt mange hittil ukjente kombinasjoner av spiritus. Som de oppdagerne vi er forsøker vi å nå ut til de hvite flekkene på barkartet. Det er en jungel der ute, men vi ser det som vår plikt å dra dit intet barkart kan vise vei, for så å bringe våre oppdagelser tilbake til allmuen.
For flere festlig illustererte drink tips, se Tiki bar TV. Hjemmelagt TV-serie om de gleder og sorger man kan oppleve i en Tiki Bar.
Etter en fuktig kveld på How Is Annie’s labelkveld i går var det veldig enkelt å komme med en unnskyldning for å stable dages gjøremål i den stadig voksende to-do-bunken. En lett hodepine og en kropp som ikke vil samarbeide er slettes ingenting å spøke med, og selv om skittentøyskurven for lengst har gått over sine bredder og begynt sin invadering av mitt lille disponible areal, føltes det viktigere og riktigere og sette seg ned med platespilleren og en boks singler. Der fant jeg en grønn skatt av et band som tidligere het Shades of Blond (milde måne!), men som gjorde seg kjent som 49th Parallel.
Den 49. breddegraden deler Kanada og USA, og det kan virke som det er litt av begge sider i dette kuttet - det er i alle fall litt av hvert her! Til å begynne med har vi et godt, gammelt punkeriff, men det underliggende pianoet røper at her er det ikke de hardeste gutta på gata vi har med å gjøre. Og ganske riktig - plutselig eskalerer det hele ut i en surfeguttesque harmonirunk, med jinglebells, triangel og eksotiske gitarriff. Det er fristende å dra en parallel til The Zombies her, og spesielt plata Oddesy and Oracle. Den gjorde et inntrykk på verden i 68, og det er ikke så vanskelig å tenke seg til at den plata snurra ganske heftig hos kanadierene i 49th Parallel. “Now That I’m A Man” kom ut i 1969.
Det blir en litt treg start på denne bloggen, vi sliter litt med å finne steder hvor man kan laste opp lydfiler uten altfor mye pes. Jeg kan ikke snakke for TikiTerje, men det akademiske kvarter er ikke ukjent her i gården, og i blogsfæren tidsregning begynner vi vel å nærme oss 12 over nå. Men jeg lover - plutselig er klokka kvart over, og da starter timen!
Vel, den starter så vidt nå. Siden jeg er født rett inn i EDB-ens tidsalder, og ikke i skrivemaskinens tid, som min partner in crime, har jeg klart å få lagt ut en virkelig perle. Helt siden jeg hørte den for første gang har feedbacken etter den første basstrofa i Betty Harris’ Break In The Road sittet som en tinnitus i trommehinna mi. Det er ikke ofte man hører feedback på en studioinnspilling (kom gjerne med de om du vet av andre), og det sier litt om energinivået som må ha ligget i studioet til Sansu denne marsdagen i 1969. Dette var siste gang hun samarbeidet med produsent Allan Toussaint (best kjent for å ha produsert LabellesLady Marmalade), så det er kanskje han hun er så fryktelig sint på? Uansett er det fryktelig synd at dette var slutten - gudene vet hvor de kunne tatt det etter denne!
