For å starte denne bloggen med et pang introduserer vi (presentert av Dandy Longlegs denne gang) en forrykende fersk mixtape, med det beste av det meste. Lørdag 1. september spiller vi disse, med flere, på Selskapssiden i Trondheim.
Mustafa Özkent Ve Orkestrasi - Dolana Dolana
The Valentinos - Sweeter Than The Day Before
Orchestra Harlow - Freak Off
Sound In Light - Free Your Mind
West Coast Pop Art Experimental Band - Smell Of Incense
The Remains - Why Do I Cry
Orchestra Baobab - Souleymane
The Left Banke - I Haven’t Got The Nerve
Ernie Watts & Richard ‘Groove’ Holmes
The Monkees - (Theme From) The Monkees
Harold Johnson Sextet - Sorry ‘Bout That
The Tammys - Egyptian Shumba
Young Holt Trio - Ain’t There Something Money Can’t Buy
En tyrkisk godbit først, med MUSTAFA ÖZKENT VE ORKESTRASI - Dolana Dolana. Jeg har ikke lyktes i å finne orginalutgivelsen til denne låten, ei heller noen informasjon, bortsett fra samleren på Bosporous Bridges (denne er for så vidt vanskelig nok å få tak i, da den bare ble presset opp i 500 eks for et par år siden). Det jeg kan si med sikkerhet er at her har en tyrker lyktes med en beat så tung som et bergensk nedbørsglass.
THE VALENTINOS står for orginaltrykket som Jackson-familien senere kopierte; en far som bestemmer seg for at sine sønner skal lykkes innenfor musikken, og den minste av de alle kommer aller lengst, nemlig en viss Bobby Womack (bedre kjent som mannen bak den pictoresque tittelsangen til filmen Across The 110th Street). Sangen som her presenteres, Sweeter Than The Day Before ser jeg på som en av de definitive høydepunkt innen Northern Soul. Den kom også ut da musikken var som aller best, i de tider da 1966 ble til 1967.
ORCHESTRA HARLOW’s Freak Off er et annet høydepunkt innen en annen sjanger; boogaloo, bugalu, NY- latin-garage-jazz, eller hva du nå skulle ønske å kalle det. Larry Harlow (orkesterlederen) høres kanskje mer ut som et jødisk navn enn en eksotisk, solbrun, kvinnebefengt, latinsk narkokonge, og det har du helt rett i! Larry ble født i NYC, og etter å ha blitt trent i jazz tok han interessen for latinsk musikk på alvor, og flyttet til Cuba. Her startet han etter en stund orkesteret, og ble i 66 signet som en av de første til det velrenomerte og viktigste latinske plateselskapet, nemlig Fania Records. I 67 kom El Exigente, som blant annet inneholdt denne hitten.
Now Again Records er datterselskapet til Stones Throw (hjemmet til Quasimoto, Madlib, Aloe Blacc etc), som konsentrerer seg om å gi ut hypersjeldne funk og soul-sjutommere på nytt, ga nylig ut samleren Now-Again Re:Sounds. En samler hvor forskjellige DJs og hip hop folk har remixet gamle hits. Kanadiske SOUND IN LIGHT har remixet Free Your Mind, som jeg vet alt for lite om (kommer tilbake til denne), men som ble en så instant hit i ørene mine at syvtommerpakken måtte bestilles sporenstreks. En perle!
Neste sang ble jeg først introdusert av psykedeliabandet Southwest F.O.B., da jeg tilfeldigvis slang den med fra en av mine faste kjøpere på eBay. Fant raskt ut at det var en halvlaber cover av noe som var ment å være bedre, og fant veien til WEST COAST POP ART EXPERIMENTAL BAND, et band som var ment å være en versjon av det Andy Warhol og Velvet Underground var på østkysten. På vest var det en litt aldrende Bob Markley som styrte gruppen med en desillusjonert jernhånd…
THE REMAINS var det andre bandet (etter Electric Prunes) som virkelig ga meg interesse for 60-talls garage og beat, etter å ha funnet den fantastiske sangen Don’t Look Back (en sang jeg er overbevist om at Moneybrother hørte på når han skrev sangen Don’t Stop, fra den glimrende plata Blood Panic, som bør være i enhver sorgenfrie platesamling) på den legendariske og sjangerbeskrivende samleren Nuggets 1. Denne versjonen av Why Do I Cry er en helenergisk liveversjon fra en fransk best of plate, men er opprinnelig å finne på deres første og eneste fullengder, med samme navn som bandet.
Min søster introduserte meg i vinter for senegalske ORCHESTRA BAOBAB, og jeg husker med fryd hvordan vi ikke klarte å pumpe takten med hodet til Ndeleng Ndeleng. Sangen på denne miksen er Souleymane, en liten roligere, men akk så hyggelig tune. I tillegg er dette en liveversjon fra klubben Baobab Club fra begynnelsen av 70-tallet, nylig utgitt for første gang!
THE LEFT BANKE var egentlig et fløtepuspopband, med én hit (Walk Away Renee, som kan minne litt om The Hollies på balladepiller) og et drøss av ganske ordinære popsanger. For all del, de var veldig flinke, og mange av sangene står seg til kosebruk, men b-siden på singelen er noe heeelt annet! I Haven’t Got The Nerve er en eksplosjon i frenetiske cembalosynthrytmer og frekke tekster.
Når vi snakker om synth, så kan vi godt hoppe over på orgel og RICHARD ‘GROOVE’ HOLMES! Her snakker vi en mann som kunne spille den skjøreste bluesen den ene dagen, og dagen etterpå dukke opp på et sett og spille deg inn i natta med den latinske klassikeren Evil Ways. Plata den kommer fra, Come Together, ble spilt inn på to dager, med den da unge (22 år?) saxofonisten Ernie Watts (som kunne spille like godt på tverrfløyta, som enhver respektabel saxmann vel må).
THE MONKEES trenger vel ingen nærmere presentasjon. Etter å ha fått hendene mine på et promoklipp fra deres egen tid kunne jeg ikke dy meg med å lage et lite statement (æ lik dæm læl, sjø).
Den neste vet jeg lite om foreløpig, bortsett fra at HAROLD JOHNSON orginalt var en gospelmann og spilte etterhvert inn plater i Ramsey Lewis-land (musikalsk sett). Jeg vet også at Sorry ‘Bout That er fryktelig groovy!
THE TAMMYS var backupgruppa til Lou Christie, men var virkelig noe for seg selv. De hadde en atittude som minner litt om The Shangri-Las, men som man kan høre på Egyptian Shumba var de spinna gærne. Det sies at de hadde nådd toppen hadde de blitt gidd ut et år etterpå (1965) og med samme promotion som Shangris, men noe sier meg at disse jentene hørtes hakket for sinnsyk ut. Selv om jeg vet at denne ble utgitt på singel virker den totalt umulig å få tak i! Ikke en gang på Popsike finnes det spor av den.
Det heter seg vel at man alltid skal avslutte med en liten moralpreken - og det gir YOUNG HOLT TRIO oss med visdommen Ain’t There Something Money Can’t Buy. Møt opp på Selskapssiden førstkommende lørdag, så skal du høre sangen på nytt og kanskje litt mer om bandet. Velbekomme!